Da skal vi snart fylles med valginformasjon. Vi skal påvirkes, informeres, – og feilinformeres. Det kommer til å bli en «travel» hverdag fremover. Jeg har gleden i min jobb av å møte et bredt spekter av arbeidssøkende, ledere, ansatte, journalister og ikke minst bedriftseiere, – og grundere. Jeg reagerer ofte på at deres virkelighet ikke stemmer overens med tabloide nyheter som spres i media.
Det som er farlig med falske nyheter er at det å spre usannheter undergraver falske nyheter seriøs mediedekning og journalistenes arbeid med å dekke faktiske hendelser. Mange synes det er vanskelig å skille falske nyheter fra andre saker. Dermed svekkes deres tillit til nyhets- mediene og journalister. Falske nyhetssaker engasjerer ofte leseren og kan dermed ta fokuset bort fra seriøse nyhetssaker.
En sak som «blomster ved valg» og dekkes på en måte som gir meg vondt i maven er private aktører Vs. offentlig virksomhet og sammenblanding av profitt og kvalitet. Pådriver er venstresiden som gjennom sitt apparat har laget en fanesak, profitt er farlig, ingen skal tjene penger på noe, farlig farlig!
Venstresiden har kjørt seg fast i et svart-hvitt syn på profitt, og virker å være mer opptatt av å henge ut aktørene som sitter igjen med overskudd, enn å tilstrebe kvalitet og forbedring. Vi bør i stedet fokusere på hvordan det offentlige blir styrket og kan lære av de private aktørene, slik at det samlede velferdstilbudet blir best mulig, for flest mulig.
Velferdsdebatten trenger kunnskap, ikke anekdoter!
Om vi skulle forby alle private aktører som tar ut utbytte å drive offentlig finansierte velferdstjenester, ville vi høyst sannsynlig få et kapasitetsproblem og et langt dårligere velferd. Media og en del politiske partier og organisasjoner med særinteresser har en tendens å blande inntekter, overskudd, marginer og utbytte.
Det skjer ofte på en måte som gjør sammenligning umulig – både mellom aktører, bransjer og ikke minst mellom private og offentlige aktører.
Det er selvfølgelig private aktører som har utfordringer, og forbedringer, men å si at alle private driver på grensen er mildt sagt en overdrivelse. Vi må veie de potensielle ulempene opp mot fordelene ved å ha flere leverandører enn bare den offentlige.
Offentlig sektor er heller ikke perfekt, og det finnes en rekke eksempler på offentlig sløsing og misbruk av ressurser. For eksempel er sykefraværet høyere i offentlig enn i privat sektor. Utsikten til fortjeneste kan bidra til at det sløses mindre.
Det er vanskelig å forstå den store motviljen mot å la private aktører prøve seg i noe større grad i velferdstjenestene. Det er åpenbart at det finnes svakheter i det offentlige systemet. I tillegg bør det i mye større grad åpnes for å la de som ønsker det, velge et annet tilbud enn det offentlige, dersom de mener at det dekker deres egne behov bedre, og det ikke koster resten av samfunnet noe ekstra.
Det viktigste er at man sørger for et system hvor kvalitet og tilpassede tjenester belønnes, mens å levere lav kvalitet får konsekvenser, uansett om man er en offentlig eller privat aktør.
Heier på privat, – og offentlige aktører side om side, alltid med det samme målet om å levere best kvalitet, med eller uten utbytte 😊!
Bjørn Wiik, august 2019.
