Denne gangen skal jeg starte med å takke for all feedback jeg har fått etter bloggen «sjaman og halve prinsesserike». Utrolig stort engasjement med mange gode innspill, det gledes. Generelt vil jeg også takke for all respons, delinger og likes jeg får på bloggen. Det varmer, og er morsomt, fortsett med det, – atter en gang, tusen takk! Så over til den første juni bloggen,
Siden det nå er juni måned og solen skinner, og vi er inne i det jeg mener årets vakreste måned. Den følelsen når vi fortsatt har godt over 50% av sommeren foran oss, digges! Når kaffen smaker bedre enn noen gang, har jeg bestemt meg for å være dyp og inderlig. Dypere enn hva som er mulig å ta innover seg sånn helt uten videre. La oss begynne med livets kompliserte anskuelser.
La oss starte med en enkel livsanskuelse, det er kanskje ikke mulig men. Noen holder fast ved det samme synet hele livet, og blir både trangsynte og tunge å snakke med, mens andre skifter syn i takt med ny kunnskap, nye regjeringer, nye kjærester, tanter og onkler, «framstående» venner og «mindre fremstående uvenner». Har man da et vinglete og ubefestet sinn? Nei. Livsanskuelsen er like mysteriøs og uransakelig som livet selv.
Det kan være smart å bytte perspektiv iblant. Om et menneske trår de samme skoene, leser de samme avisene, ser de samme «hjerneskadelige» TV-programmene, leser det samme på nettet og vanker i det samme miljøet i all sin levetid, blir tankene, forestillingene, ytringene og handlingene proporsjonale med fordommene, forutinntattheten og intoleransen, særlig overfor de som påpeker dette. Det er kjedelig og passer i alle fall ikke for oss rebeller, not!
Skulle du lure, det er selvfølgelig like «farlig» og utfordrende for ansatte som blir «lenge» i det samme firmaet, man må da være åpen for impulser og kunnskap. Det beste tipset er å lytte til nyansatte (hvorfor ansette nye, om vi ikke skal bruke deres eksklusive kompetanse), og la kreative sjeler slippe til, ellers skjer det ingen ting, og de andre vil passere i marsjfart mens veteranene står igjen.
I titusenvis av år har hjernen lært seg til å frykte forandring. Nå skal vi omstille oss, og har litt av en jobb å gjøre for å få overbevist hjernen om at det er bra. Jeg tror derfor at mange av oss bruker livet kun for å få bekreftet det vi vet, og det vi tror på. Det gjelder både i jobb, som leder og ansatt og som menneske rent generelt. Hvor farlig er egentlig ikke det?
La oss tenke at det trygge, alt vi kan, og tror på er grotten vår. Der er det trygt og godt, og vi vet hvor alt befinner seg og vi vet og kjenner til alt, vi er i en skikkelig komfortsone. Men vi må kunne omstille og endre oss. Da blir det et behov for å gå ut av grotten, finne mat, takle oversvømmelser, sult og finne ut av hva som er livsfarlig og hva som bare er noe nytt som dukker opp. Hjernen mestrer både adapsjon og grotteliv. I grotten henter vi energien, ute takler vi endringer. Kjenner du deg igjen?, det gjør i alle fall jeg, veldig!
For å gjøre valg må det tas beslutninger, de kobler tanke, følelse og handling. Hvordan kan du lære å ta bedre beslutninger? Vanlige råd er at de helst bør være rasjonelle, de bør knyttes til langsiktige mål og ikke baseres på følelser. Det er lettere sagt enn gjort. Mange vet hva de bør gjøre, men de gjør det ikke allikevel, særlig ikke når det kommer til viljerelaterte utfordringer. Mange tror det dreier seg om intellektuell kapasitet, men jeg tror ikke nødvendigvis at det det står på.
Innimellom kan alle ha en følelse av at livet stopper opp. Du kjenner deg kanskje låst, får ikke brukt dine evner og interesser, og savner en mening med det du gjør. Så drømmer du om å forandre på livet ditt. Med alderen øker behovet for å se tilbake på livet som meningsfylt.
Menneskets største feiltakelse er «å tro at det lever, mens det i realiteten bare har falt i søvn på livets venteværelse». Slik har Idries Shah, en framtredende læremester innenfor den islamske sufitradisjonen, beskrevet den menneskelige tilstand. Er det noe i dette? Lever vi våre liv i en slags drøm eller hypnotisk transe, uten kontakt med det «egentlige» livet?
Er det virkelig slik? Hvor mye lever vi på autopilot, uten å være oppmerksom på livet i oss, og rundt oss?
Noen psykologiske eksperimenter tyder på at oppmerksomheten er temmelig begrenset. Tenk deg at du står i en hotell-lobby, du skal sjekke ut og snakker med den kvinnelige resepsjonisten. Hun mister en penn, og bøyer seg ned bak skranken. Det du ikke vet, er at du er med på et vitenskapelig eksperiment, og at personen som reiser seg opp faktisk er en annen kvinne enn den som bøyde seg ned. Ville du sett forskjellen? Forskningen viser at de aller fleste ikke ser en annen dame, hjernen er innstilt på å sjekke inn og er i oppgavefokus 100%.
En kjent meditasjonslærer som amerikaneren Jon Kabat-Zinn anbefaler «frivillig enkelhet»: å gjøre bare en ting av gangen, men til gjengjeld virkelig være til stede i, og ha full oppmerksomhet på, den valgte aktiviteten. Det innebærer «å se mindre så jeg kan se mer, gjøre mindre så jeg kan gjøre mer». En slik frivillig enkelhet synes å stå i nokså sterk motsetning til vår rådende kultur, hvor opplevelsen av tidsmangel snarere innbyr til å presse så mange aktiviteter som mulig inn i samme tidsrom, hmmmm.
Bjørn Wiik, litt funderende, ja kanskje mye, men la solen skinne…. juni 2019.
