Det å være i flokken, det å ha «roller» og det å spille en «rolle» er mye mer vanlig enn du tror. Både som privat person, og ikke minst i jobb sammenheng. Hvordan får du akkurat den «rollen», hvordan kan rollen være et hinder, eller i ytterste konsekvens får deg til å fremstå som en annen enn den du egentlig er, og med andre meninger?
På et servisekurs (midt i smilekurs perioden til SAS og Jan Carlzon) midt på 80 – tallet husker jeg godt at kurslederen innledet med at vi skulle tenke over følgende; når du ser deg selv i speilet og virkelig tenker etter, hvem er det du ser? Hvem er personen i speilbildet? Hva står dette mennesket for, hvilke verdier har han eller hun? Og hvordan oppfattes dette mennesket av andre mennesker?
Gjennom sosialiseringen så skapes den enkeltes identitet og de svarene du kom frem til da, da du tenkte igjennom spørsmålene er på mange måter det som er kjernen i din identitet. Identiteten din er ikke noe du er født med, men den skapes gjennom sosialiseringsprosessen, og den endres litt og litt hver eneste dag.
Når vi har lært et sett med verdier og holdninger så opplever vi også at andre forventer noe av oss, både i forhold til hvordan vi oppfører oss, hva vi gjør og hvordan vi gjør det.
Sånn får du en «rolle», og blir på mange måter satt i «bås». Det kan selvfølgelig være trygt og godt og på mange måter gjøre dagen og arbeidet forutsigbart. Summen av alle forventningene som andre har til deg gjør at du gjennom en bestemt stilling eller posisjon er det vi kaller din, eller min «rolle».
Noen roller er medfødte slik som å være sønn eller datter, mens andre roller må man selv fortjene. Ingen er født brannmann, advokat, renovasjonsmedarbeider eller politiker, dette er såkalte ervervete roller som man må gjøre seg fortjent til gjennom utdanning og praksis.
Å vite sin rolle i samfunnet er for mange viktig ettersom det er en del av hva du også vil ut av livet. Mange roller krever flere års trening enten via utdanning eller erfaring, eller vanligvis en kombinasjon av begge. Mange mennesker bruker mye ressurser på skaffe seg en rolle som de kan livnære seg av, og ettersom mange bruker mye tid og energi på dette, blir også deres rolle en viktig del av deres identitet.
I dagliglivet fortoner dette seg oftest i samtalen i møte med nye mennesker når vi spør hverandre hva vi jobber med. Ettersom dette identifiserer på mange måter hva slags person dette er. Jobbledighet er dermed for mange er en kritisk faktor som kan svekke selvfølelsen og faktisk isolere deg fra resten av samfunnet. Spesielt fordi det å ha en arbeidsidentitet eller jobb gir deg en rolle som knytter deg til resten av samfunnet.
Men når kan roller bli en hindring, og ikke minst gjøre at mennesker og kollegaer har en forutinntatt holdning til deg og dine synspunkter? Alt for ofte tror jeg. Vi ser det ofte hos kollegaer som skifter selskaper, de slår ut i «full blomst» og leverer på andre kvaliteter, og med en helt annen «giv» en i sin gamle jobb. Det er selvfølgelig veldig bra, det som er farlig er at rollen og vår forutinntatt oppfattinger var hindret og satte begrensinger, det er ikke bra og noe vi alle må jobbe med.
Selv opplever jeg det ofte. Mine meninger blir tatt «forgitt» og det hindrer innspill og kreative løsninger fordi kollegaer har lagt «brikkene», eller at spillet, og utfallet er gitt på forhånd. Vi tror vi vet, uten å spørre og ikke minst uten å høre hva som blir sagt!
For å få anerkjennelsen og respekten vi ønsker fra omgivelsene og kollegaene våre må vi tilpasse våre holdninger, oppførsel og atferd etter hvilken rolle vi for øyeblikket besitter. Noe som gjør det ekstremt vanskelig å forstå hvordan et individ egentlig tenker og handler. Dette fordi vi i løpet av en dag går inn i en lang rekke ulike sosiale roller vi må tilpasse oss rolleforventningene til. Dette er komplisert og jeg tanker ofte på hvordan jeg kan bli bedre til å se kollegaer og mennesker utover rollen, slik at jeg virkelig hører, og ikke minst gir de en mulighet til å mene og agere.
Hvordan kan vi gå ut av rollen og få gehør for at vi ikke alltid leverer som rollen tilsier, eller som alle forventer? Jeg tror det gjelder å overraske på en positiv måte, for å bygge samhold og inspirasjon hos medarbeiderne og kollegaer. Altså, ofte bryte rollen og gjennom det bli mindre forutsigbar, da må kollegaene lytte på hva du sier, og ikke hva du tror du sier. Jeg tror også dette er noe ledere må jobbe mer med, og invitere til meningers mening istedenfor å bygge under rollene enten i grupper eller i større plenum.
Å være en inspirasjon for de rundt deg krever hard og målrettet jobbing. For at medarbeiderne skal ønske å utrette resultater til bedriftens beste, må de være inspirert til å være en del av et større hele. Som medlemmer i en sosial gruppe er vi underlagt en viss sosial kontroll. Vi kan muligens si det slik at det er press på det enkelte individ i retning av å gi slipp på noen av sin individualitet til fordel for felles gruppe normer.
Vi pålegges visse restriksjoner utenfra, og vår gjenstand for negativ sanksjonering. Gjennom sosialiseringsprosessen lærer vi hva som er riktig og hva som er galt, etterhvert overtar individet selv rollen som sanksjonerende myndighet. Vi pålegger oss selv visse restriksjoner og overlater ikke ansvaret for våre handlinger til andre, men er selv ansvarlige vesner.
Å føle at det du gjør betyr noe, og at du blir sett, at dine meninger kommer frem og blir forstått er en viktig motivasjonsfaktor, ja kanskje helt grunnleggende både på jobb og privat. Det må vi aldri glemme, vi må høre hva mennesker og kollegaer sier, ikke hva vi tror de skal si basert på rollen de enten er plassert i, eller har valgt.
Bjørn Wiik, siste blogg i mai 2019.
