Vi ser nå at andelen «de kompromiss» løse vokser. Med det mener jeg at ytterste høyre, religiøse og ytterste venstre vokser i oppslutning. Det dreier seg både om politiske partier og organisasjoner. Vi ser at ekstreme islamister skaper høyreekstremister – og omvendt. Vi ser at politiske partier som eksempel Rødt får økt oppslutning.
Altså økt oppslutning for et parti som har et program der kommunismen er nedfelt som mål. Et partiprogram der det uttalte formålet er revolusjon i verdens mest velfungerende og egalitære liberale demokrati. Et partiprogram der man ønsker at de revolusjonære skal overta samfunnets institusjoner.
Rødt, eller tidligere Norges kommunist parti har nesten alltid vært den samme: Den bestående orden skal erstattes av reelt deltagerdemokrati. Kommunister har alltid hevdet at de er mer demokrater enn liberale demokrater. Men i effekt, når kommunister har overtatt makta – har resultatet uten unntak blitt sentralisert og voldelig statsmakt, farlig ja!
Så hvem er de som nå ønsker å gi sin stemme til Bjørnar Moxnes og co? Jeg skjønner at dette kanskje er et protest valg, men faren er indirekte at ekstreme som aldri gjør kompromisser får makt og vi får politiske beslutninger som kan få alvorlige konsekvenser.
Rødt er representert på Stortinget og har allerede hatt stor innflytelse på flere av de vedtak som er fattet i parlamentet. De stiller mistillitsforslaget, forslag mot all privatisering, nei til utbytte. Programmet virker autoritært, virkelighetsfjernt og absurd. Det kan virke latterlig og urealistisk, men ut fra det vi vet om kommunismens historie, er det selvsagt også farlig, dersom noen skulle finne på å forsøke å gjennomføre programmet.
Øker oppslutningen også om Islam? Blir årsaken til stadig flere kriminelle handlinger ble funnet i fellesnevneren: islam? Det er ingen tvil om at islam i dag er en kraft i Europa og hele verden. Det trenger selvfølgelig ikke å være farlig, og eller en utfordring.
Det vi skal være på vakt over er den ekstreme Islam. Norsk lov må gjelde for alle nordmenn. Og religion er en privatsak. Hvis vi er enige om dette, kan islam finne sin naturlige plass i Norge. Da kan vi diskutere om homofili er synd eller ikke, om unge mennesker kan ha sex før ekteskapet, og om kvinner kan kle seg som de vil. Islams største utfordring i et moderne, vestlig samfunn er at mange muslimer regner religionen som lovgiver. De mener at islams hellige bok Koranen er selve åpenbaringen, og at det som står der bokstavelig talt skal styre menneskenes liv. Med andre ord – at de religiøse lovene er gudgitte og uforanderlige, og står over lover gitt av mennesker.
Faren er indirekte at ekstreme gjør aldri kompromisser får makt og vi får politiske beslutninger som kan få alvorlige konsekvenser.
PST skriver i en ny rapport om det høyreekstreme miljøet i Norge at det er flere likheter mellom høyreekstreme og ekstreme islamister. Kan jeg også legge til venstresiden tror jeg bildet er mer rett.
På den politiske fronten får små partiene i vårt politiske system mer og mer makt. Jeg har blogget om det før og er «redd» for utviklingen. Partier vokser, og kommer til, fordi utviklingen bringer frem nye saker som de gamle partiene ikke har godt nok grep om. Typiske eksempler kan være klima, migrasjon og globalisering.
En viktig grunn er nok at den makten de kan få, er mye større enn partienes størrelse skulle tilsi. Ettersom mange av de store partiene er svekket, blir det mer nødvendig å danne koalisjoner, der flere partier må samarbeide for å få gjennomført politikk. Det gir de små partiene, som ofte håper å komme «på vippen», stor makt. De kan få makt til å bestemme hvilket av de store partiene som skal sitte i førersetet i en regjering, hvem som skal bli statsminister og hvilket program som skal gjennomføres. Det er i min verden ikke demokrati og indirekte farlig fordi det gir retning og beslutninger som er i konflikt med hva du, og jeg egentlig ønsker!
Altså, Små partier med stor makt kan i verste fall bruke makten sin til å tvinge gjennom mange standpunkter det reelt sett ikke er flertall for, til å trenere nødvendige reformer og til å forflate den politiske debatten til bare å handle om makt og ikke om saker.
Hva er så løsningen, hvordan kan vi sikre demokratiet og unngå at uønskete partier og organisasjoner får innflytelse jeg egentlig ikke jeg tror vi ønsker. Hvem ønsker å leve i Norsk kommunisme, under Islamske regler eller en stat der vi skal styres av høyre radikale. Svaret er, vi må snakke sammen om spørsmålene som virker splittende. Altså, vi må tørre å snakke om det vi er uenige om og kjempe mot de ekstreme som aldri gjør kompromisser!
Bjørn Wiik, april 2019.
