Har du ofte tenkt på følgende måte, «nei, jeg gjør det ikke det blir nok feil!» Hvorfor er det sånn, og hindrer det oss i lykkes? Den viktigste grunnen til at vi ikke tør å gjøre feil, ligger nok i kulturen vår. Winston Churchill sa veldig sterkt at det å forbedre seg er å endre seg, og det å være «perfekt» er å ha motet til å endre eller feile ofte. Nå kan man vel diskutere hans evne til å endre seg, men hans evne til å «feile» ta sjansen og gjøre ting annerledes er hevet over enhver tvil.
Hvis vi feiler føler vi skam og skyld. Det føles flaut og skrekkelig. Som liten lærer vi at måten å gjøre suksess på er å aldri gjøre noen feil. Gjør du feil er du dum og slapp. Vi lærer dette veldig grundig, og blir perfeksjonister. Vi tror at det å gjøre feil, har noe med oss som person å gjøre. Det er helt feil! Kunnskap om disse beslutningsfellene burde gjort oss ydmyke på egne vegne og flinkere til å utfordre de som vil dure av gårde i skramlende skråsikkerhet. Faktum er at vi ganske ofte, både som individer og grupper, tar feil beslutninger. Selv når vi er skråsikre, eller kanskje spesielt da. Skråsikkerhet er generelt sett en lite tillitsvekkende egenskap.
Flere og flere mennesker er redd for å ikke oppleve suksess og ikke være på topp i sitt profesjonelle eller private liv. Fanget i «taperens tankegang», blir disse menneskene berøvet livets glede og de daglige utfordringene livet har. Jeg kunne legge til en annen like viktig tanke til denne ideen: endringer er positive så lenge vi ikke mister våre egne verdier. Derfor må enhver endring vi gjør i løpet av livet vårt, være med sikte på å komme nærmere den personen vi virkelig ønsker å være.
Måten vi møter utfordringer og vanskelige situasjoner på i livet, former vår karakter og dermed vår endelige skjebne. Hvor tøft er ikke det, YES!
Så vi insisterer på at vi har rett. Det gjør at vi føler oss smarte og ansvarsfulle. Selvfølelsen vår blir bedre når vi gjør alt riktig. Men for å utvikle oss må vi tørre å gjøre feil og lære av dem. Det å gjøre feil er en viktig del av læreprosessen. For å bli bedre, for å utvikle oss, må vi prøve nye ting, ta muligheter og sjanser. Da er også muligheten for å feile tilstede. Da må vi glede oss over feilene og nederlagene, og prise at vi lærer og vokser.
Vi blir bedre. Vi utvikler oss.
Så da blir det til at mange av oss sitter stille. Lar de «andre» gjøre feil. Så kan vi le lett, og kaste lett en kommentar, «er det mulig». For så når feilene er gjort, og «de andre» lykkes kan vi kopiere, og være trygge på at alle feilene som førte til suksess blir en trygg og god vei videre!
Som en livsrebell heier jeg egentlig mer på de som tørr feile gang på gang, men jeg blir fort en av de i den store flokken som bare venter på suksess, og henger meg på, dessverre. Det som er dumt da er at originalen aldri kan kopieres, eller den kan kopieres men 2. utgaven er, og blir alltid en kopi, lik det, eller not.
Derfor er vi alle født som «fantastiske» feilvarer og er sårbare.
Utfordringen er at min identitet, egenverdi og selvfølelse blir truet når jeg feiler og mislykkes, og når det skjer har jeg og du en ubevisst og automatisk tendens til å gå i forsvar og lage «alternative fakta». Hjernen hater ubehaget med å feile og mislykkes og tar ubevisst en rekke såkalte snarveier («bias») for å unngå det stress det medfører.
Jeg jobbet flere år i dagligvarebransjen. Den bransjen er helt avhengig av å feile. I betydning at innovasjoner som oftest ikke blir suksesser. Men man få skape 10 lanseringer for å jakte på den ene store suksessen. Altså selv om mange varer ikke har livets rett, er store merkevareleverandører helt avhengig av innovasjonen. Problemet er at leverandørene aldri helt vet hva som kommer til å slå an hos forbrukerne.
To eksempler. Blant de største floppene bransjen har opplevd, nevnes svært ofte sjokoladen Soho fra Nidar. Den kostet det 70 millioner kroner å utvikle, og Nidar kjørte et massivt annonseopplegg for den. Etter tre år kastet de likevel inn håndkleet og erkjente at forbrukerne ikke ønsket produktet. Også spa-serien Explore fra Lilleborg går inn i historien som en fiasko. 41 millioner i reklamekroner brukte Lilleborg på å fortelle om seriene Heitur Pottur fra Island, Segredos fra Amazonas og Phan Klai fra Thailand. Måneder etter var den helt ute.
Det er en kontinuerlig reise å lære seg å feile, og mye starter i barndommen. Man frykter å feile fordi man har fått mye pepper for det før, og man ønsker å unngå å havne i slike situasjoner igjen. For å lære seg å tørre å feile må man endre sin personlige innstilling, lytte til andre og i større grad diskutere og få tilbakemelding på det man gjør.
Selvtillit blir ofte trukket fram som en av de viktigste egenskapene hos mennesker. Men det betyr ikke nødvendigvis at du må skjule dine svake sider. Tvert imot, å kjenne dine svake sider kan det gi deg høyere selvtillit.
Det er ikke slik at man skal endre seg bare for å endre seg. Derimot er det viktig å vite at det kan være skadelig om man ikke er åpen for nye innspill. I vår digitale verden er dagen nesten utdatert før morgendagen begynner (den verden du sovner med, er ikke den verden du våkner med), er man redd for å feile kan det lett bli feilen i seg selv.
Forskjellen mellom suksess og fiasko er evnen til å omdanne vanskelige situasjoner for å forbedre ressursene.
Men frykt, eller redsel for å feile er også nyttig: det advarer oss mot fare. Det er ikke funksjonelt når det helt blokkerer vår fremgang mot et bestemt mål. Hvis vi er dominert av frykten for å feile, er det lite sannsynlig at vi vil kunne handle fritt og effektivt.
«Suksess er å lære å gå fra svikt til fiasko uten fortvilelse».
– Winston Churchill-
Bjørn Wiik, dog uten sigar, men sulten på å feile, mars 2019.
