Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Egentlig er det ingen stor hemmelighet. For de som kjenner meg godt, absolutt ingen hemmelighet. Jeg blir så lett rørt, jeg får så lett emosjonell «gåsehud». Nå tenker du kanskje at javel, er det da noe å skrive blogg om? Jeg tenke å dele den egentlige hemmeligheten, nemlig å prøve å lære å bruke den emosjonelle kraften riktig i livet. Enten det er i jobb eller privat, innsikten og metodene kan alltid kopieres, på begge sidene, begge veier.
For oss som jakter på møter med mennesker betyr det mange rørende møter, mye gåsehud, og rikelig påfyll av melankoli. Tidligere i livet kunne jeg føle frykten for alt som var emosjonelt. Bare tanken på «Tore på sporet» kunne gi meg rennende tårer og stor klump i halsen, og happy endingen filmer unngikk jeg, det gjør jeg egentlig ennå.
Jeg møtte ofte situasjonene med å fremstå med ironi, direkte humor og ofte raske og skråsikre beslutninger. Jeg rømte inn i litteraturen for å forstå og få svar. Det ble min avveksling ettersom det er utrolig arbeidskrevende og deale mot å ta inn følelser i tunge og tøffe beslutninger. Det er ensomt og energitappende! Når alt er over står som oftest kloven alene igjen, husk det 😊.
Hva skjedde så, det kom en naturlig endring, og vi er bare så vidt i gang. Vi får nye generasjon er på tur inn i arbeidslivet, og den «første» er alt på plass. Hvordan forholde jeg meg til dette som leder, og menneske? Jeg måtte endre meg, ta et oppgjør og innse at den emosjonelle revolusjonen var i gang, godt for meg. Kanskje den viktigste revolusjonen i Norge noensinne, om man kan si at vi har opplevd så mange tidligere da. Jo, en del, særlig de industrielle revolusjonen var og er store, og nå er vi godt gang med den fjerde.
Vi ser konturer av noe. Det har gått inflasjon i utdanning i Norge. Ledere skal lede mennesker i kunnskapsbedrifter. Det krever en annen type ledelse. Hvordan ta imot de yngre som skal inn i arbeidslivet som har helt andre behov? Det er på tide å legge vekk modeller og målstyring, i alle fall være best på bruk og alternativer som supplement.
Det som kommer til å bli noe av det viktigste fremover er et ord, empati. Altså evnen til å forstå og behandle andre mennesker ut i fra deres emosjonelle reaksjoner. Kjennetegn: Kompetanse i å utvikle personer med talent. Forståelse av kulturelle mønstre og betydningen av god service mot medarbeidere og kunder. Som et apropos, og noe jeg brenner for er følgende, forskning gjennom 25 år har ikke kunnet overbevise om at emosjonell intelligens er en egen type intelligens. Personlighet og generell intelligens har større betydning i arbeidslivet enn de evnene emosjonell intelligens-testene måler. Her nytter det ikke bare med tester!
For å bli enda bedre på emosjonell ledelse må vi dyrke positive resultater. Generelt positive resultater i en bedrift kan bli overskygget av et avvik. Én misfornøyd kunde kan gjøre at vi glemmer kundene som er fornøyd. Hvorfor?, hjernen er designet til å prioritere det negative fremfor det positive. Derfor er dette supert viktig!
Evne til å oppfatte emosjoner handler blant annet om hvor dyktig man er til å oppfatte hvilke emosjoner en selv opplever og hvilke emosjoner andre opplever, og hvilke emosjoner som er uttrykt i kunst, språk og atferd. Denne evnen omfatter også hvor god man er til å uttrykke følelser. Ledelse kan forstås som en emosjonelt ladet prosess. Ved å utvise atferd som vekker sterke negative følelser, kan ledere bidra til redusert motivasjon og effektivitet i organisasjonen. Emosjonell kunnskap og ekte empati gir mer effektivt lederskap, nam nam!
Inntil ganske nylig har vi visst lite om hva som ligger i påstanden om at følelsene spiller en viktig rolle i ledelse. På hvilken måte er de viktige? Hvilke følelser er det snakk om? Forekommer de ofte, og er de positive eller negative? Opplever ledere og medarbeidere samme følelser, eller er det forskjeller mellom gruppene? Og hvordan håndteres følelser som oppstår når ledere og medarbeidere samhandler: Blir de uttrykt, undertrykt eller til og med simulert?
Leder, eller medarbeider oppfordringen er, bli et mer lekende og omsorgsfullt menneske. Det vil alle tjene på, og ikke minst deg selv!
Så tilbake til innlendingen, min kanskje dårlig bevarte hemmelighet. Det har for meg vært en livsreise. Jeg er ikke langer redd for min lett emosjonell «gåsehud». På mange måter tror jeg det er blitt min styrke, særlig når beslutninger skal tas og viktige prosesser skal gjennomføres.
Hvorfor? Jeg tror evnen til å gjenkjenne og forstå følelser, stemninger og holdninger og den betydning og effekt dette har på andre er «gull». Kjennetegn: selvtillit, realistisk egenvurdering og selvironisk humor. Det siste er kanskje det viktigste. Selvironisk humor og empati i den rette blandingen, er livsherlig og gir meg ofte herlig emosjonell «gåsehud».
Så da har jeg delt en av mine hemmeligheter, helt ufarlig, like ufarlig som selve livet, og fortsatt er jeg like lettrørt 😊 Den emosjonelle kraften er «gullet» i selve livet!
Bjørn Wiik, januar 2019.
