Jeg har de siste ukene deltatt på flere arrangement sammen med næringslivstopper og politikere, i spedd grundere, medarbeidere og byråkrater. Som alltid består som oftest denne årstiden av møter og kongresser for å «kicka» i gang et nyttår, det skal,- og gir som oftest mye energi på en årstid da det er mørke, – og kulden som dominerer ute.
Noe som har slått meg som en negativ utvikling de siste årene er at jeg stadig føler at en del mennesker i posisjoner blir, – eller fremstår som mer arrogante. Det oppfatter jeg som destruktive trekk i personlighet og væremåte.
Det skaper avstand og gir manglende impulser og en mye mindre kontaktbredde, sagt på godt norsk, mindre kontakt med «gulvet». Ofte smiler jeg med meg selv, selv om det egentlig er ganske alvorlig og tenker at nå er arroganse i ferd med å bli stolthetens karikatur.
Er vi i ferd med å nærmes oss Europeisk ledelse der «alle» stort sett tenker følgende, hvem har verdi for meg, og hva kan jeg gjøre for å skape den relasjonen som hjelper meg? Altså, ikke evner å se bredden, men skaper avstand og frykt og gir alt for høye tanker om seg selv?
Det er mange måte å beskrive arroganse på. Mitt innspill og mine synspunkter handler om at man opptrer med nesen i sky, – selekter hvem man skal kommunisere med for makt og posisjon. Det beste ordet å bruke er selektiv arroganse! Ofte med overvekt av personlig vinning og posisjonering for «klatring».
Jeg ønsker ikke en maktelite hvor man blir skolert inn i et system hvor makta rår, og de menneskelige aspektene blir tilsidesatt. Det er en gjennomgående trend i hele bedrifts, – og organisasjonslivet, da særlig i de politiske organisasjonene. Ikke minst kommer det frem i de siste års politiske «kamper».
En person som får leder¬ansvar eller er politikker bør naturligvis være trygg og ambisiøs og ønske å oppnå noe ut fra eget initiativ. Når ambisjonene blir for høye, selvbildet for oppblåst og ønsket om å markere seg blir for sterkt, øker risikoen for dårlig og destruktiv ledelse, og det skaper avstand, farlig, farlig!
Denne manglende evnen til å lytte undergraver sakte, men sikkert, lederens egen maktbase. Frykten for å bli avslørt som rådvill og usikker, gjør at en hele tiden må fokusere på seg selv og sitt eget private forsvarsverk. En nærsynt og selvsentrert holdning forsterker på den måten arrogansens isolerende og oppløsende kraft.
Hva er det som gjør at en del ledere og politikkere oppleves som mer arrogant, eller sagt på en annen måte, fjerner seg fra «folket». Hvorfor tror noen at meninger og synspunkter ikke skal, og bør diskuteres? Til slutt kan resultat være at det blir mangler på troverdighet, samt at avstanden fører til forakt og tilstander der kan får leder, – og politikere som er i takt med samfunnet, det er meget farlig! Vi ser det i Europa, og vi ønsker ikke det velkommen, NOT!
Hvem kan man lære av? Jo, gode «selgere» med yrkesstolthet. Er det en egenskap gode selgere ikke må inneha er det arroganse. Følelsen du får når du er bevisst at det du leverer fra deg har kvalitet og innfrir forventningene til mottageren, enten det er til leder, kollega eller kunde. Det er synd at ressurssterke mennesker blir så opptatt i sitt eget hode at de mister evnen til empati og ydmykhet, og viktigst glemmer å være en av flokken.
Vi trenger å se og høre at alle som leder eller er politikere har lidenskap for jobben og samfunnet, og at de er inspirert. Deres lidenskap, deres engasjement og inspirasjon vil være smittende. Er du ikke inspirert, eller klarer du ikke vise at du er inspirert, vil du etter all sannsynlighet ikke evne å inspirere for dine synspunkter og saker heller.
Vi må være levende, og vi må snakke om visjonen ved hver eneste anledning som byr seg, vi må se mennesker og skape rom for nyanser og respekt for meninger og løsninger, – men først og fremst må vi møte og behandle mennesker likt!
Den brutale sannheten er at vi lever i en verden full av Wannabe-ledere, og har du ambisjoner og vil oppnå noe, husk at hun som rydder på møterommet, eller han som koster på utsiden av dagligvarebutikken er morgensdagens ledere, eller i alle fall dagens velgere.
Når årets forbilde ble kåret på idrettsgallen sa Karsten Warholm følgende, at jeg lykkes betyr ikke at jeg har en høyere verdi, vi er mennesker og har den samme verdien. Klokt sagt, og til ettertanke til alle oss som kan tro at vi betyr noe mer, se , – og husker å snakke, og se mennesker, ikke bare tenkt på vinning og personlig utvikling, nam nam, heia, heia 😊
Bjørn Wiik, januar 2019.
