Noen tanker fra Gardermoen en sen kveld. For første gang har forskere oppdaget ei stjerne som er rundt 13,5 milliarder år gammel. Bare det å prøve å forstå 13,5 milliarder år.. wow! Stjerna er bitte liten og man tror den er en av universets eldste stjerne, ifølge forskerne. For oss som grubler på hobby basis og tenker på følgende, hvor kommer vi fra, hva gjør vi her og hvor skal vi? Da er dette svært fasinerende!
Ofte kan man bli lett svimmel av å tenkte på universet. Man blir liten og skjønner at det lille mikrosekundet vi er på jorden ikke er noe i det store, det uendelige og det gir oss en påminnelse at vi ikke skjønner noe. Når jeg var liten og så opp på himmelen, på nordlyset som danset over himmelen en kaldt november dag ytterst i Lofoten ble jeg fasinert og trodde jeg forstod noe. Nå er jeg blitt eldre, står og ser opp mot himmel og bare forstår at jeg ikke forstår noe, i alle fall mindre og mindre etter hvert som jeg begynner å tenke på ordet uendelig. Det er både spennende og skremmende på samme tid!
Vi må rett og slett ta det fra begynnelsen, helt fra begynnelsen. Eller det man i alle fall tror er begynnelsen, med Gud eller Big Bang – eller kanskje begge tingene eller noe helt annet, hva vet vi egentlig, hva er det vår hjerne virkelig har kapasitet til å forstå? Hvordan oppstår liv og hvor kommer vi fra? Svaret er at det vet vi (i alle fall jeg) rett og slett ikke, men vi finner spor som fører til både vår egen jord og til andre steder i universet.
Og stadig lytter vi etter tegn på liv andre steder i universet, og de som leter, har påvist en mengde organiske molekyler i de interstellare støv- og gasskyene. Nå er det også med sikkerhet påvist planeter rundt andre stjerner enn vår egen, og det er på planeter at liv kan oppstå. Er det liv, slik vi definerer liv på andre planeter, finnes det noen som kan knekt våre utfordringer, finns det evig liv og er det en himmel og helvete?
Hvor gammelt er så universet? Kosmologiske antakelser legger her føringer for resultatet, men sannheten er at mennesker ikke vet det. Sett fra jordens tidsperspektiv er de objekter som fyller universet 4 dager yngre enn jorda. Skal vi ta utgangspunkt i Albert Einstein sine relativitetslover sammen med oppdagelsen av at universet utvider seg (Edvin Hubble), noe Bibelen omtaler i hvert fall 17 ganger, så åpner det opp muligheten for at tiden oppleves forskjellig andre steder i universet enn her på jorden. Med andre ord vil fysiske prosesser skje raskere eller mer langsomt andre steder i universet. Det kan muligens forklare hvordan universet kan ha beveget seg så mye og se så modent ut i løpet av jordens 6000 år lange historie.
En sånn dag midt i uken, midt i november filosoferer jeg over at enten vi gjør planeten ubeboelig gjennom atomkrig eller global oppvarming, eller venter til solas levetid er omme, så vil liv på jorda en eller annen gang ta slutt. Kanskje vil da jorda en gang bli som et mytisk Eden – en romanse fra fortiden, fortalt som en opprinnelseshistorie til fremtidsbarn spredt omkring Melkeveien. En fin tanke?
Da blir jeg hentet tilbake til nåtiden, det er ombordstigning og flyreise hjem, jeg puster lett ut og går fra det uendelig utenkelig uforstående over til å lese videre om Amundsens siste reise av Monica Kristensen, en annen tid da universitet undringen var rettet mer mot moder jord enn mot mars og endeligheten.
Bjørn Wiik, november 2018.
