I det moderne samfunnet, og i en tid med store endringer er det svært usikkert om dagens, og fremtidens utdannelse, – og kommende arbeidsmarked går i takt. Fortsatt er det høyere utdannelse gjennom tradisjonell utdannelse som gir «status». Det gis fortsatt karakter og det legges etter min mening for lite vekt på din karakter, altså en menneskelig verdi som sier noe om hvordan mennesker prestere på alt utenom prestasjons maler.
Kan det tenkes følgende fremtidssenario, der tall og karakter blir alt for snevert? Eksamener blir utdaterte stillbilder som arbeidslivet ikke trenger, eller bare trenger en liten del av? Elevenes læring og utvikling må skje hver eneste dag! Det må stimuleres daglig gjennom oppmuntring, saklig veiledning og positive tilbakemeldinger. Spørsmålet blir derfor, hvordan påvirker innovasjoner og teknologi utdanningssektoren og hvordan kan dette skape en bedre utdanning som er tilpasset og i harmoni med fremtidens behov.
Digitalisering gjennomsyrer allerede samfunnet. Nå må skoler og universitet rigges for å kunne lære elevene / studenter programmering rettet mot det jobbsamfunnet de kommer til å møte. Ved å skrive et program for datamaskinen kan man få den til å løse sammensatte problemstillinger. Metodikken er helt sentral for ingeniører og realister, og er ventet å spre seg til flere fagfelt. Da snakker vi ikke bare om de tradisjonelle fagene, snart kommer det roboter som bygger deler av hus, 3D snekker o. lignende. Programmering kan brukes hvis man skal bygge ei bru, dimensjonere et hus eller ei fylling. Og skal man for eksempel lage ei værmelding, så setter man seg ikke ned og løser ligninger for hånd. Da forteller man i stedet datamaskinen hva den skal gjøre.
De som skal ut i arbeidslivet må være er rask i hodet, kunne oppfatte, forstå og bearbeide den informasjonen de får fra omgivelsene. Det vil være en fordel både når det gjelder logisk tenkning og i forståelsen av egne og andres følelser og reaksjoner, og de siste blir helt essensielt. Stikkordet for suksess vil bli å takle sosial, – og emosjonellintelligens. Både sosial og emosjonell intelligens har sine røtter i våre relasjoner, og det kommer til å bli en utfordring når arbeids -livet vil være en miks at roboter og mennesker med spisskompetanse gjerne tilegnet gjennom livslanglæring fra 2 – 3 års alderen, disse går rette ut i jobb fra «hjemmekontor» eller uten å ha «sosialisert» seg gjennom en lang skolegang.
Mens 60-tallsungdommen fikk sin frihet gjennom arbeidslivet, får 2010-generasjonen friheten gjennom utdanning. Men i utdanningsløpet gis det mindre frihet. Består man ikke de mange testene som Kunnskapsløftet bærer med seg, stenges adgangen til en fremtidig yrkeskarriere. Skoletrøtte 16-åringer kan ikke lenger reise til sjøs, ta seg arbeid på fabrikken eller jobbe på butikk. De blir definert som problematiske «dropouts» – som marginaliserte man prøver å sluse inn igjen i utdanningssporet. Ungdommene vet at de ikke har råd til å trå for mye utenfor. En verdifull kapital kan gå tapt.
Daniel Siegel har forsket på tilknytningsmønstre og hjernen i mange år. Hans studier underbygger at empatiske omsorgspersoner er avgjørende for å utvikle et sundt følelsesliv og evnen til empati med andre. Samtidig viser han oss, med eksempler fra forskning og klinisk praksis, at vi også i voksen alder kan overkomme negative livsmønster som skriver seg fra en vanskelig barndom. Hjernen er plastisk og kan forandre seg, noe som betyr at vi ved å endre fokus kan endre vår egen hjerne, og likeledes endre våre reaksjonsmønstre.
Bærebjelken i dette er at Norge utdanner mennesker til fremtidens jobber, mennesker som har egenskaper og kompetanse til å skape fremtidens arbeidsplasser. World Economic Forum hevder at evnen til å løse komplekse problemer, kritisk tenkning og emosjonell intelligens kommer vil være vesentlige egenskaper innen 2020.
Hva blir viktig å lære? Forståelse av livet som helhet i alle dets fasetter og faser som grunnlag for danning. Oppdragelse ivaretar en videreformidling av levd liv, erfaring og tolkninger av livet i lys av tradisjoner og verdier. Ønsket om en skole for livet, er de ikke opptatt av voksenlivet i betydning arbeidsliv og ulike kompetanser i forbindelse med dette, men hele livet i alle dets utfordringer og sammenhenger. Jeg foreslår et eget fag, der vurdering og karaktersetting skal være unntatt. Jeg tror man belyser et dypere problem ved dagens skole enn noe som kan rettes på ved å innføre nye fag. På samme måte som moral ikke kan læres gjennom et eget etikkfag kan heller ikke en voksen eksistens mulighet læres gjennom et snakkefag.
Fremtidens medarbeidere er en fristilt generasjon med seg selv i sentrum, fostret opp med ansvar for egen læring. De vil bestemme selv. De har mye men vil trenge mye sosial trening, for å pass inn i en sosial kodeks og for å kunne levere optimalt men sin spisskompetanse uten å ha gjennomført dagens utdannelse med karakterer, de trenger «karakter» påfyll og spillerom!
Jeg kjenner jeg gleder meg til Alpha generasjonen kommer, vi vet at de er superdigitale, og veldig flinke og er på plass rett ut i arbeidslivet om ca. 10 år, med en kompetanse utdanningssystemet kommer til å få bakoversveis av, ikke Trumf sveis men skikkelig bakoversveis. Og heier på karakter, det som sier noe om hvem du er, som menneske. 😊
Bjørn Wiik, november 2018.
