Hva er det egentlig som betyr noe, hva er det som gjør deg engasjert? Når føler du at du fylles med lidenskap, samtidig som du fylles med kunnskap. Hva er din «kunnskapsflytsone», der du og hjernen din bare elsker å være? Er det sånn at dagens raske media hverdag og informasjonsflytsamfunn fører til et større engasjement? Får det oss til å virkelig få lyst til å være en «medstemme», altså bry seg og ikke minst ville bry seg?
Føler ikke Norske media og såkalte samfunnsdebatter, med klippekort i dagsnytt atten et ansvar over å være «den fjerde statsmakt»? Vil vi ha sladder, drittslenging, uthenging, skandaler og «tips til å få et bedre liv». Kunnskap som er underholdningspåfyll, ofte tatt ut av sammenheng og med mangle bruk at kildesjekk, om det nå skulle være behov for det!
Hva skal medias rolle i Norge være, – og hva er minste kvalitetskrav, om det betyr noe å ta ansvar! Virkelig å få være med å skape og videreføre et Norge som er mer opptatt av babynavnestatistikk, forsvunne katter, hvorfor Kåre fryser i kulden og Northugs fyllekjøring, som for lenge siden er historie! Eller hvor mye spalteplass skal Sandberg få, eller vil vi at media skal ta tilbake ansvaret deres, og gjenoppta rollen som et seriøst og formidlende medium som prøver å få folk til å tenke?
Ok da, jeg begynner å bli en voksen mann. Engasjert, men samtidig skremt. Fordi de viktigste sakene, selv grunnpilarene – den politikken som virkelig betyr noe blir kjappe innslag, gjerne presentert enten som sort eller hvitt, gjerne med fokus på personer og ikke sak, som oftest grenser til opp til personforfølgelse – helt uten nyanser og min mulighet til å forstå og gjøre meg opp en mening.
Jeg vet at tiden og informasjonsflyten går raskere, jeg heier på utviklingen og er kanskje over snittet opptatt av å se og prøve å forstå fremtiden. Men akkurat med kunnskapspåfyll, og mediedekningen tror jeg det er lurt å «ta fot i bakken». Kanskje akkurat derfor, fordi verdens endres skal media og samfunnsdebattanter være sitt ansvar bevis og ikke bidra til mindre samfunnsengasjement og for-dummende dekninger – jeg ønsker mer seriøs journalistikk som speiler alle sider og som bygger på fakta – ikke minst er det viktig for det i dagens bilde gir en ny generasjon uten dybde og kritisk teft!
Media er så stappfull av karikaturer, halvsannheter, usannheter og absolutter at det er umulig å si at noen er verre enn andre. Så har vi i tillegg politikere og samfunnsdebattanter som spiller med, endrer meninger og tilpasser for å få mediedekning – det må jo bare bli helt galt, og et blindspor i den mørke kunnskapsløse tunnel. Det er i den tunnelen at halvsannheter belønnes, der avbrytninger og ufinheter gir toppscore på terningen til kommentatorene og der innholdet i politikken nærmest blir oversett?
Kristian Riise skriver følgende i en kommentar i vårt land, hvor ble det av viljen til å plukke ut de beste innsiktene til innflytelsesrike tenkere, og diskutere dem? Det måtte da være mye bedre enn denne meningsløse twitter – drevne debattformen der det er om å gjøre å finne det dummeste noen har sagt om et eller annet på et eller annet tidspunkt (gjerne om noe helt annet enn deres primærfelt), og få alt til å handle om det, heller enn å faktisk diskutere årsaken til at de fikk innflytelse i første omgang. Godt sagt, og helt enig!
Alt er ikke enten eller, nyheter skal ha dybde og gi engasjement, selv nyheter skal ha en verdi, den verdien skal og må aldri bli underholdning!
Bjørn Wiik, november 2018.
