Hva er det som får norsk næringsliv – og norske næringslivstopper – til å bruke store summer på å lovprise gårsdagens idrettsstjerner? Akkurat nå kommer det et nytt skred av enere som har lagt opp, og nesten alle har ny jobb der de blir solgt inn og lar seg kjøpe av norske bedrifter. Hva er det geniale med idrett, hva er det unike, det hemmelige som lar seg overføre til å lede og lykkes i norsk forretningsliv?
Siste skudd på stammen er Marit Bjørgen. I Ålesund for litt siden forsøkte hun å trekke paralleller fra prestasjonskulturen i idretten til hverdagslivet i bedrifter. Hun sier i en kommentar til Sunnmørsposten at hun håper innlegget hennes skal inspirere ansatte til å strekke seg enda lenger for å utvikle seg på arbeidsplassen.
Marit Bjørgen er ikke alene. Veldig ofte fylles kick-off, motivasjons- og salgsmøter opp med én eller flere godt, kanskje overbetalte foredragsholdere som prøver å skape og vise synergier mellom trening, kosthold og suksess i metodikk og idrett. Listen er lang, det er vel heller få tidligere storheter som ikke stiller opp og snakker om de samme temaene. «Aldri god alene», «hvordan jobbe målrettet mot mål», «løfte seg etter nederlag», «beinhard innsats lønner seg», «godfot-teorien», «min vei til suksess», «slik kom jeg tilbake etter nederlaget» – foredrag som stort sett hyller egen suksess, treneren og systemmetodikken.
Jeg har opplevd mange av fallene i idrettskjendisers innlegg. Selvfølgelig er de morsomme, de har appell og jeg liker å bli med på reisen. Ofte har de en klar regi på både ned- og oppturer, men de er stort sett laget etter samme oppskrift. Jeg har opplevd mer eller mindre motiverte skiløpere, hoppere, syklister, fotballspillere og håndballspillere, samt trenere i fleng for å nevne noen. Men har de gjort meg til en bedre leder? Har de gitt de selskapene jeg har jobbet i bedre resultater på kort og lang sikt med fundament i foredraget? Og hva har overføringsverdien mellom foredraget og hverdagen vært? Ofte morsomt, noen ganger kjedelig, men sjelden overførbart.
Mitt svar er nesten ingenting! Hvorfor? Fordi det å lede og jobbe i et norsk selskap i 2018 handler om andre ting. Den moderne lederformen er ikke å dyrke bare enere, trene monotont eller ha en trener på sidelinjen som roper og skriker. Moderne lederstil handler derimot mer om å finne essensen i blant annet Bill Gates’ mest fremragende råd; lytt til de ansatte, etabler en åpen bedriftskultur der ideer vinner over hierarkiet. Effektiviser og utvikle gjensidig kommunikasjon mellom ansatte, ledere og kunder for best mulig resultat.
Så hva skal man fylle agendaen med? Hvem skal komme utenfra og skape verdi gjennom inspirerende foredrag? Jeg har de siste årene brukt alternative foredragsholdere, gjerne interne ressurser, eller så har jeg lett etter noen «ukjente» som kan inspirere til det som er det moderne i lederskap – å knytte budskapet til motivasjon slik at hele teamet blir motivert gjennom felles mål. En idrettskjendis blir som oftest koselig, men ikke viktig!
Handler dette egentlig om at idretten er den eneste arenaen det er lov å lykkes i? Er det derfor vi er så lite kritiske og bare puster ut når vi har fått en tidligere idrettshelt til å snakke om det samme som den forrige, bare i en annen idrettsgren?
